Postludium: Hotell, container, fly, makroner, kaffe og en hilsen til Tim

Olympe I Hotel i Bamako

Endelig en dag hvor vi kunne sove lenge. Ikke noe på programmet bortsett fra å komme oss til flyplassen innen kl 2200.

Ved poolen

Dagen gikk med til å spise, bade og vente. Det ble gjort et par forsøk på å selge bilen. En kar som hadde vært interessert dagen før var innom, men vi kom ikke til enighet om pris. Til slutt ble det bestemt at bilen skulle sendes hjem i container sammen med FUG til Oslo, mens NB2 fikk egen 20´container til Kristiansand. Markus ordnet alt av pairer sammen med de andre lagene, men fordi vi manget et eller annet papir ble Markus igjen til dagen etter.

Froland fikser bilen som skal selges.

NB2 hadde i flere år samlet inn penger til og bygget en skole i Mali. Prosjektet drives av norske misjonærer i nærheten av Timbuktu. En av misjonærene kom innom hotellet for å hente litt forskjellige ting, blant annet Subaruen til Froland. Vi rensket bilen for utstyr som kunne være av nytte for misjonærene. Alt av kokeutsyr, resten av maten, en del klær etc. ble overlevert. Det er vanskelig å dele ut ting på måfå, og vi regnet med at misjonærene på en bedre måte kunne fordele tingene til de som måtte ha behov for det. Det eneste vi beholdt var teltet og soveposene våre.

Henting av utstyr til Misjonen

I motsetning til mange av de andre lagene hadde Johanne og jeg direktefly til Paris med det ukjente franske flyselskapet Aigle Azur. Vi var ikke helt sikre på om selskapet faktisk eksisterte før vi sjekket inn. På flyplassen i Bamako var det forøvrig kontroll av pass sikkert 10 ganger. I tillegg var det kontroll av håndbagasjen to ganger, en gang med gjennomlysning og en gang med manuell kontroll av all bagasje før ombordstigning. Vel inne på flyet (som involverte to kontroller av passet) var det tid for desinfisering. Tydeligvis desinfiseres alle fly fra Afrika til Europa. Flyturen gikk bra, god mat, men Johanne hadde en merkelig sidemann som heldigvis flyttet seg til et annet sete en gang midt på natten.

Mellomlanding i Paris. Ahh sivilisasjon. Makroner.

Vi landet i Paris, på Orly ca 0630. Det var en surrealistisk opplevelse å komme inn i ankomsthallen tidlig på morgningen. Det beste opplevelsen var å komme inn på toalettet: nyvasket, men vann til å skylle ned, vann til å vaske hendene, og ikke minst, såpe!!

Flyet videre til Oslo gikk fra De Gaulle, som ligger helt på andre siden av Paris. Egentlig ikke noe problem siden RER B2 går direkte fra Orly. Vi hadde god tid til det neste flyet, så vi gikk av i Paris for å spise frokost og ta en kaffe. Etter to uker med radmagre høner var vi skikkelig sugne på svinekjøtt og satt kursen for nærmeste gatekjøkken, Quick. Etter en «sunn» og næringsrik frokost sporet vi opp Paris´eneste gode kaffebar. Vi fant den, og inntok vår kaffe. Før vi gikk ville jeg gjerne kjøpe med noen bønner. Etter litt namdropping (Tim Wendelboe) var det ikke snakk om å bare ta med en tilfeldig kaffe. Det hele utviklet seg til cupping. Jeg tror jeg smakte på syv forskjellige bønner før jeg fikk lov til å bestemme meg. Til slutt gikk jeg ut døren med en pose kaffe som jeg hadde kjøpt, en pose jeg fikk med for å prøve (koffeinfri) og en pose jeg skulle ta med til Tim!

Og kaffe 🙂

På CDG traff vi igjen NB2 og Froland, som skulle med samme fly som oss til Oslo. Lite skjedde resten av turen. Etter nesten ett døgn på reise (vel 3 uker faktisk) var vi hjemme. Det var deilig å se barna igjen, selv om de bare var fornøyde i fem minutter. Noen uker med besteforelde var nok ikke så ille.

Og dagen etter…tilbake på jobb.

Glemte forresten å nevne at vi klarte å karre oss opp på 19. plass. Ikke så dårlig, med tanke på at vi droppet poengene på en 3-dagers etappe i Europa og at vi kjørte en bil fra 1983 som ikke akkurat gikk fort. Men neste gang …

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Stage 16 Diema-Bamako

Frokost

Mååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååål

Etter en natt med mye bråk fra våre engelske naboer var det opp til briefing kl 0700. For at dagens poeng skulle telle måtte vi være over målstreken innen klokken 15.00. Vi sørget selvfølgelig for å lage litt bråk for våre britiske venner idet vi sto opp. Et lufthorn kan være nyttig til mangt 😉

Froland er blitt drevne på teltmontering

Vi var ferdige med pakking og frokost før briefing, så da vi fikk utdelt race sheet plottet vi inn alle punktene med en gang og satt av gårde mot mål. På briefingen så vi også en oppdatert resultatliste. Fra gårsdagens 20. plass hadde vi rykket nedover til 22. eller noe. Det var alltid mye tull med listene, men med full pott på dagens etappe var 19. plass innen rekkevidde. Vi måtte være i mål innen kl. 1500 for å få uttelling for poengene på dagens ettappe. Med bare 350 km skulle det gå greit.

Viktig å ta bilde av alle postene

De fleste av dagens poster var i umiddelbar nærhet av veien, bortsett fra noen sløyfer ut i terrenget. Vi tok alle poengene på vei inn til Bamako. De siste postene var inne i Bamako, og uten nærmere GPS-posisjon. Med vårt gode kart fra Tracks4Africa fant vi ved litt research ut av de første postene. Rett utenfor Bamako rundet vi også 9 999 kilometer på GPS’en. Etter dette viste den bare en strek.

10 000 kilometer. GPS'en ville ikke telle lenger ...

Vår navigering inn i Bamako var betydelig bedre enn mange av de andre bilene som lå helt oppe i teten. Til slutt endte vi opp på Zoologisk have, på leting etter Dino Park. SMSing hjem til Norge (Pernille) ledet oss i riktig retning. Vi gikk oppå flere av de andre lagene på leting etter to punkter. Til slutt fant vi det (sammen med et italiensk lag), tok bilde og lusket oss ut uten at de andre lagene hadde sett punktet. Siste post!!

Alle leter ...

Inn mot mål hersket det usikkerhet rundt hvor målstreken egentlig befant seg. En oppdatert road book ble sendt ut et par dager før start, men mange var da allerede i transit og hadde ikke fått med seg denne oppdatering. Det hadde ikke vi heller, hvis det ikke hadde vært for at Johanne kom ned til Budapest et par dager etter at vi andre hadde reist fra Oslo. Men, selv om vi visste sånn omtrent hvor mål var, klarte vi å komme oss inn på feil side av målstreken. Vi fikk levert vårt race sheet, kjørt over mål feil vei, snudd og så over på riktig måte. Jeg hoppet opp på taket av bilen og blåste i lufthornet mens Markus fikk æren av å kjøre over mål 🙂 Johanne sto igjen på feil side. Vi rakk fristen, så det kunne se ut til at vi i hvert fall kom oss opp blant topp 20.

Konsert ved målgang

Det var satt igang ett skikkelig show i målområdet. Alt vi ville ha var egentlig litt kaldt drikke og skygge. Etter hvert dukket NB2 og FUG opp også. NB2, som gamle ringerever visste om et greit hotell i utkanten av byen som var billigere og roligere enn det offisielle løpshotellet. Selv om vi hadde bestilt rom der, ble vi med for å ta en titt. Hotellet så greit ut så vi ble der. To rom og basseng etter noen uker med tre stykker i ett telt var skikkelig luksus.

Middag med FUG, Froland og Sørlandsekspressen

Før kveldens fest spiste vi middag med den norske gjengen. Festen ble kort for vår del. Vi var vel tilbake på hotellet innen midnatt. En utrolig deilig følelse. Vi var fremme…

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Stage 15 Kayes-Diema

Lokal-tv

Nest siste etappe og vi startet dagen som nummer 20!!!!!

Endelig var vi ferdige med grenseoverganger og lange transportetapper. Dagens etappe var kort, og det var utsikter til litt offroad. Vi startet med et lite race for å rekke ned til den andre campen der dommerbilen befant seg. Før vi kom oss ut av stadion hadde det imidlertid dukket opp en masse folk i kostymer, men munnladningsgeværer og trommer. Det hadde til og med kommet et fotballag som gjerne ville trene på gresset. Vi følte oss rett og slett ikke bra da vi måtte kjøre avgårde når de åpenbart hadde stelt i stand et show for oss. Men, konkurranse er konkurranse og heldigvis kom noen av touring-deltakerne for å se på showet.

Fotballtrening

Vi freste ned til briefingen og gav arrangørene en leksjon i folkeskikk (ref. showet på fotballbanen). Dagens etappe var på knappe 300 km, og det var utsikter til en tidlig kveld. Fokuset var kun på plukke poeng fra nå av. Et av poengene var å finne skredderen i en liten landsby på veien, for å finne ut i hvilket land symaskinen hans var laget. Da vi kom frem til landsbyen var det allerede et par andre lag der, men ingen som kunne fransk. Vi hadde selvfølgelig slått opp «skredder» i ordboken og kunne triumferende spørre etter vedkommende. Det viste seg imidlertid at skredderen hadde forlatt landbyen for flere måneder siden. Selvfølgelig hadde han også tatt med seg symaskinen sin, så det var ingen som fikk det poenget. I løpet av dagen hadde det vært mange deltagere innom denne landsbyen og mange gaver var blitt utdelt. Vi fikk lagt igjen litt vi også, blant annet øyedråper til en eldre mann med øyeproblemer. Våre franskkunnskaper (av varierende nivå) kom godt med her da mange av de andre lagene hadde vært rause med reiseapotekene sine. Johanne måtte forklare hvilke piller som hjalp for hva.

To ungarere som ikke finner skredderen

Vi plukket samtlige poeng på etappen (bortsett fra skredderen, som ble strøket) og rakk til og med tidsfristen med ett minutt til gode! I Diema ventet Pam, La femme anglaise. Vi hadde med en pappeske full av bærbare datamaskiner som vi donerte bort til skolen som Pam driver. Sammen med maskinene gav vi også bort alt vi hadde tatt med av skrivebøker, tusjer og leker. Alle gavene ble satt stor pris på. Kveldens camp var inne på skolens område. Selvfølgelig uten fasiliteter av noe slag, så vi dro opp i «byen» en tur for å få oss litt mat.

Village ventures

Johanne bestiller mat

Et av de bedre måltidene på turen 🙂

Vi endte på en slags restaurant – et hull i veggen langs den støvete hovedgaten. Ikke akkurat et sted vi hadde gått på hvis det hadde vært i Europa, men siden vi hadde investert i koleravaksine mente vi at den måtte testes. Maten viste seg å være ganske god, selv om kjøttinnholdet varierte mellom lever, ører og andre deler av en ku. Vi fant etter hvert resten av den norske delegasjonen på en bar hvor vi inntok en kald øl. Stedet var noget suspekt, og vi ante vel at det foregikk et eller annet snusk på bakrommet. Men ølet var kaldt og stolene gode.

Tre av de norske lagene samlet på bar

Vi satt opp teltene i campen sammen med de andre norske lagene, men kom på at det kanskje kunne ha vært greit med noen øl til kveldens fest. Helge fra FUG og jeg dro tilbake til baren, men der hadde noen ungarere allerede tømt varebeholdningen. Det ble pekt i en annen retning hvor det var mulig å kjøpe øl og vi dro videre. Etter å ha spurt mange en del folk om veien var vi like forvirret som da vi startet. Alle pekte i forskjellige retninger. Etter en del kjøring frem og tilbake fant vi en bølgeblikkrønne med Flag-reklame (det beste ølet i Mali). Dette stedet var om mulig mer suspekt enn det forrige, og det ingen tvil om at det var et horehus. Dette var grunnen til at ingen ville vise oss veien. Det var bare horehusene som solgte øl!! Uansett fikk vi med oss det vi skulle ha tilbake til de andre.

Deler av Camp Norway

Lokale tilskuere

Det ble en bra kveld, men siden vi skulle konkurrere dagen etter prøvde vi oss på en tidlig kveld. Det ble ikke så lett, da den engelse campen ved siden av ikke gav seg med festingen før ved firetiden.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Stage 14 Nikolo Koba-Kayes

Morgen ved floden

Siste dag i Senegal og første dag i Mali. Det betyr nok en grenseovergang, og mye venting.

Briefingen i dag skulle ha vært kl 0700, men ble flyttet til 0900. Dagens etappe var relativt kort, ca 300 km. Vi var klare til å kjøre før briefingen begynte, og hadde stilt opp bilen foran porten ut av campen for å være sikre på å ikke måtte vente. En skjelden anledning til å spise en sivilsert frokost bød seg, og vi inntok kaffe og baguetter med syltetøy i flotte omgivelser smmen med gutta i NB2.

Etter briefing slapp de første bilene i raceklassen ut og vi var med. Vi kjørte samme vei ut som vi kom inn dagen før. Vi fikk etter hvert NB2 bak oss, og slapp de forbi så de kunne komme seg ut på veien for å plukke poeng. Vi kjørte ganske sakte for om mulig å kunne ta bilder av ville dyr. Da vi innså at det ikke var et eneste dyr i hele nasjonalparken gikk gassen i bånn og det varte ikke lenge før vi hadde tatt igjen de ande bilene. Morgenens dusj var helt bortkastet etter to minutter i støvet fra de andre bilene.

Litt støv

Poengjakten gikk smooth hele dagen, og det gikk ikke lang tid før vi var fremme på grensen til Mali. Å komme seg ut av Senegal gikk overraskende lett, selv om man måtte være oppmerksom for å finne alle stasjonene vi måtte innom. Vi holdt nesten på å kjøre over til Mali uten å ha stemplet bilen ut fra Senegal. Inn i Mali skulle det ta lenger tid…

I flere kilometer inn mot tollposten sto det lastebiler i kø. Det så ut til at de ville stå det i lang tid med det tempoet tollerne oppviste. Vi navigerte oss mellom lastebilene og frem til tollboden. Johanne ble sendt inn med pass og papirer. Da det hadde gått en time ble hun etterlyst, og ved nærmere inspeksjon sto hun fremdeles bakerst i køen. Det viste seg at noen (les ungarere) sto først i køen og tok i mot passene fra alle de andre bilene (les ungarske bilene). Etter ytterligere noen timer var det slutt på Johannes tålmodighet, og hun dyttet til side ungarerne, trengte seg frem i køen, la papirene på bordet og krevde å få de prosessert med en gang. De stakkars tollerne turte ikke annet enn å adlyde ordre 🙂 Politiet tok også litt tid, men det var ikke snakk om å betale noen bestikkelser, bare ineffektivt byråkrati.

Termittue

Ikke langt etter grensen kom vi til Kayes, dagens endestasjon. Kayes er en ganske stor by som strekker seg over et svært område. Opplegget fra arrangørens siden var at vi skulle ligge et stykke utenfor byen, på et slags jorde. Via diverse kanaler ble vi imidlertid bedt om å kjøre til byens fotballstadion, da borgermesteren mente det ikke var trygt for oss å ligge der vi hadde tenkt. Etter litt frihåndsnavigering kom vi da frem til fotballarenaen, men der var det ikke mer enn ca 10 andre biler. Vi vurderte en stund å kjøre ned til den offisielle campen, men synet av gress og utsikter til dusj bidro til at vi ble liggende. Vi hadde omtrent to væpnede vakter per bil; det var jo betryggende. Etter middag sendte vi Johanne på jakt etter øl. Det skulle vise seg å ikke være så lett i et muslimsk land. Etter at hun hadde vært borte en lang stund (i mørket, i et litt lugubert område av byen (som i og for seg virket luguber i sin helhet)) ringte hun og lurte på om vi kunne hente henne med bilen, noen kilometer unna!! Jeg la i vei, men kunne ikke finne henne i det stummende mørket. Etter litt dukket hun opp, og det viste seg at hun hadde måttet gå til en bar langt unna fordi øllageret var stengt. En mann hadde imidlertid fulgt henne dit, og noen hadde til og med fulgt henne tilbake, med en lommelykt. Selv om byen så litt luguber ut var folk veldig hyggelige og hjelpsomme.

Camping på fotballbanen

Natten ble tilbrakt på den før nevnte gressmatten, MED flombelysning. Dusjen og doen ble også benyttet, noe motvillig. Hvis man tenker seg en fellesdusj som ikke har blitt vasket på ca 20 år har man noe i nærheten av dette.

Denne dagen klarte vi alle postene på raceruten. Topp 20 var absolutt innen rekkevidde!!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Stage 13 Dakar-Nikolo Koba

Mange esler i Senegal

Lenge siden siste oppdatering nå, men vi har ikke helt glemt våre trofaste lesere som sikkert er spente på hva som skjer videre.

Ut fra dagens camp gikk race-ruten gjennom sanddynene rundt Lac Rose. Vi droppet denne runden, litt fordi vi ikke ville sette oss fast i sanden, og litt fordi vi ville ha en rolig dag. Vi hadde registrert at vi klatret på resultatlisten, så det var ikke snakk om å droppe alle postene i dag. Jeg tror vi var rundt noenogtyvendeplass. Topp tyve var det nye målet.

Etappen var ikke alt for lang, og vi skulle ende inne i en nasjonalpark, Nikolo Koba. Det var snakk om at det muligens kunne være en anledning til å se ville dyr. Det hadde vi sett lite av til nå, så hvis vi kunne rekke å være der før det ble mørkt så kanskje…

I skyggen av baobaben

Første del av dagens etappe var ganske grei.Asfalt, men med enorme hull. Bilene, og særlig lastebilene, kjørt i sikk sakk mellom alle hullene. På et tidspunkt lå vi bak to biler vi gjerne skulle vært forbi, en lastebil og en stor varebil. I det varbilen la seg ut til venste for å kjøre forbi lastebilen, la lastebilen seg helt ut til høyre for å unngå en serie kratre i veien. Jeg øynet en sjanse og trykket gassen i bunn for å ta begge bilene på en gang. Der lå vi, midt i veien, men en bil på hver side. Cruisern er ikke akkurat rask, så det tok litt tid før motoren var villig til å øke farte nevneverdig. Bilen dundret ned i alle hullene, men vi klarte å karre oss forbi, og bilen overlevde. Forøvrig ble vår tiltro til Michelin-dekkene styrket gang på gang. Et par ganger smalt vi ned i hull som helt sikker ville smadret de fleste andre dekk. Så hvis noen satser på å kjøre gjennom Afrika: Michelin O/R 4X4!!

Slalomkjøring

Selv om vi droppet første del av dagens poster, fant vi alle de andre og vi rakk frem til inngangen til nasjonalparken før det ble mørkt, så vidt. Det vi imidertid ikke hadde regnet med var at vi måtte kjøre i kolonne inn – 30 km!! I tillegg sto arrangørenes bobil foran oss i køen. Egentlig var vi første bil i neste kolonne, men vi klarte å komm oss med i bobilkolonnen. Veien inn var på ingen måte hva vi ville ha kalt en vei i Norge, og det gikk SAKTE. Vi moret oss med å lyse inn i jungelen med en 100 W håndlampe mens vi snirklet oss frem. For å gjøre en lang historie kort så tok det over en time å tilbakelegge de få kilometrene inn.

Vel fremme ble vi etter litt dealing fra Johannes side innlosjert i en bungalow (vi hadde ikke lært etter gårsdagens fiasko). Der var det både firfirsler, enorme edderkopper, frosker og annet kryp. Det endre med at Markus lå inne, mens Johanne og jeg campet i telt utenfor. Før vi gikk til sengs spiste vi det raskeste treretters måltidet jeg noen sinne har spist. 10 minutter!

Denne bildekrusellen krever javaskript.